Kommune KS Smart City

Hvorfor nasjonale smartbystrategier? – Smartby del 1

Byer rundt om i verden gjennomgår i disse dager to viktige forandringer. For det første vokser de i et raskt tempo. For første gang i historien bor flere av verdens befolkning i byområder, enn på landet. For det andre begynner de å utvikle seg til «smarte byer» og steder som er i stand til å samle og analysere store mengder data for å automatisere prosesser, forbedre servicekvaliteten, ta imot markedssignaler direkte fra brukerne, og dermed ta langt bedre beslutninger. Mens kommunene må håndtere mye av denne forandringen, har regjeringen også en viktig rolle å spille for å akselerere og koordinere utviklingen av smarte byer i Norge. Faktisk vil den langsiktige suksessen til smarte byer sannsynligvis avhenge av om den nasjonale regjeringen støtter deres utvikling, sier The Center for Data Innovation.[1]

I Norge har imidlertid ikke denne erkjennelsen ført til en egen nasjonal strategi for Smartby satsing ennå, men stortingsrepresentantene Per Espen Stoknes, Siri Gåsemyr Staalesen og Torstein Tvedt Solberg mener Norge trenger en slik nasjonal smartbystrategi og fremmet i mai 2018 et forslag om dette til Stortinget. De forteller at mulighetene for innovasjon, arbeidsplasser og bedre byer for innbyggerne er enorme hvis det satses riktig og tidsnok. Slike initiativer i norske kommuner krever en overordnet nasjonal strategi som kan ramme inn satsingen og tilrettelegges med nødvendige virkemidler og støtteordninger, skriver de i sitt representantforslag til Stortinget.

Kommunene setter seg ved rattet
Imidlertid ønsket ikke Stortinget å være med på en slik satsing. Kommunene vil kanskje måtte gjøre de fleste investeringer og beslutninger knyttet til en utvikling av smarte byer, men de nasjonale myndigheter må ha en sentral rolle med å håndtere utfordringene som kommunene ikke alene kan løse, særlig under det tidligste stadium av smartbyutviklingen.

På tross av nasjonal forsiktighet kaster kommunene seg inn i utviklingen med god hjelp av nettverk som f.eks Smartby Norge som prøver å samle initiativene til et felles rike med løsninger gjennom sin smartbyavtale for å enes om digitale standarder osv. Mange av disse kommunene lager sine egne strategier og temaplaner for både internasjonalisering og smarte byer, mens de aller største byene Oslo, Stavanger og Trondheim koordinerer sin smartbysatsing gjennom millionoverføringer fra EU-prosjekter. Andre samordner sine initiativ gjennom Innovasjon Norge som har startet et nettverk med de 10 største byene i landet.

De nasjonale myndigheter sitt ansvar i en fremtidig smartbystrategi vil trolig bare være midlertidige. Regjeringen skal alltid være involvert i å støtte innovasjon, men deres hovedmål i forbindelse med smarte byer blir å legge til rette for en politikk som skaper et tydelig skifte i hvordan byene og samfunnene skal operere og utvikle seg i en bærekraftig retning. I den varslede Stortingsmeldingen om offentlig innovasjon bør Smartby være et tema. Dette fordi nasjonale myndigheter som The Center for Data Innovation påpeker, bør holdes ansvarlige for:

  • Finansiering av tunge prosjekter som møter felles behov for alle kommuner. Allokere en del av finansieringen for infrastruktur til en målrettet smart infrastruktur som for eksempel intelligente transportsystemer og smarte nettverkssystemer.
  • Utvikle retningslinjer og felles standarder for Smartbyteknologi som oppmuntrer til interoperabilitet og datadeling for å øke effektiviteten til de smarte applikasjonene og øke verdien av teknologien.
  • Fremme samarbeid og koordinering i Smartbyøkosystemet for å lette læring og redusere barrierene rundt kunnskapsdeling.
  • Sikre en større innsats for å støtte smarte byer gjennom for eksempel pilotprogrammer, infrastrukturinvesteringer eller støtte til offentlig-private partnerskap som adresserer behovene i samfunnet.

Samfunnet står imidlertid overfor en rekke utfordringer som begrenser smartbyutvikling og som heller ikke kan håndteres på strak arm. Om myndighetene ikke fyller sin del av denne rollen, vil overgangen til smarte byer hemmes over hele landet. Kommunene kan derfor ikke gjennomføre utviklingen av smarte samfunn helt alene. Det er ifølge The Center for Data Innovation[2] fem viktige utfordringer som begrenser smartbyutvikling:

  1. For stor risiko: Kommuner kan mangle initiativ til å være først ute med å adoptere den nye smartbyteknologien om det innebærer alt for mye ansvar for den enkelte for at det skal lykkes. I stedet venter de til andre aktører har utarbeidet løsningene på utfordringene. Offentlig forskning og utvikling (FoU) vil være avgjørende for suksessen til smarte byer.
  2. Manglende fokus på smart infrastruktur: Mange nasjonale myndigheter finansierer infrastruktur utelukkende på å bygge og vedlikeholde de tradisjonelle «sement og stål-strukturene». Det gir færre muligheter til en utvikling av fremtidsrettet og innovative byer som ofte er avhengige av nasjonal finansiering for å gjennomføre fremtidens infrastruktur.
  3. Behovet for et større antall smarte og sammenkoblede samfunn: Om byer deler og sammenligner data med hverandre, kan de nasjonale myndigheter også redusere kostnader, samt få mulighet til å analysere store datamengder. Kommuner er imidlertid ikke alltid rustet til å utvikle interoperable systemer og dele data på tvers av på grunn av ulike juridiske forpliktelser.
  4. Mangel på beste praksis: Utvikling og drift av smarte byer vil kreve en betydelig endring fra den ordinære måten å forvalte samfunn på, og lokale ledere må kunne dele sine suksesser, eller sine feil ved å lære av andre. Om hver eneste by som eksperimenterer med Smartbyteknologi kan dele alt de lærer, vil andre ha stor nytte av det. Men uten en større mengde slike byer som er i stand til å utvikle og dele disse innsiktene, vil overordnet læring og handlinger forbli begrensede.
  5. Behovet for å sikre likhet: Smartbyteknologi har et stort potensial for å bidra til å møte behovene til store deler av samfunnet, men disse løsningene kan også forverre forskjellen mellom innbyggerne om de brukes eller vedtas ulikt. Kommunale myndigheter kan vedta politikk for å sikre en rettferdig distribusjon og bruk av Smartbyløsningene, men sett i historiens lys må også de nasjonale myndigheter være med på å trygge denne likheten da mye tyder på at kommunale tiltak alene ikke alltid er tilstrekkelige.

Slik ståa er i dag er kanskje det beste at kommunene legger hånden på rattet og samler seg om en felles retning for hva som bør prioriteres, men de største risikofaktorene og kostnadene med en smartbyutvikling bør de nasjonale myndighetene håndtere. Det vil også akselerer utviklingen hos kommunene. Så lenge nasjonale myndigheter er tilbakeholdne bør man finne beste praksis gjennom andre kanaler slik som både Oslo, Stavanger og Trondheim har gjort. Når vi går smartbyutviklingen i sømmene ser sterke innslag av FoUI-prosjekter som er direkte finansiert over EU sine budsjetter og spesielt Horisont 2020.

EU har i mange år finansiert forskning og utvikling innen smarte byer i Europa. Dette er resultater og god praksis som ligger tilgjengelig. Del 2 vil fortelle mer om dette. Del 3 vil fortelle mer om hvilken retning  smartbyutviklingen er i ferd med å gå.

[1] The Center for Data Innovation is the leading global think tank studying the intersection of data, technology, and public policy. With staff in Washington, D.C. and Brussels, the center formulates and promotes pragmatic public policies designed to maximize the benefits of data-driven innovation in the public and private sectors.

[2] http://www2.datainnovation.org/2017-national-governments-smart-cities.pdf