Bærekraftsmålene Kommune Smart City

Hva trigger oppstart av Smartby? – Smartby Del 3

I høst har jeg brukt mange timer på å kartlegge de 100 største kommunenes sine planstartegier og de ulike kommuneplanenes samfunnsdel. Dette har gitt en unikt innblikk i hva som rører seg av ulike smartbyarbeid i Norge. På tross av at konsulentselskapet Rambøll presenterete undersøklsen IT i praksis med fokus på smartbyer, har min egen kartleggingen av kommunene gitt ytterligere informasjon om hva som trigger et slikt arbeid i Norge.

Ved å gå igjennom de ulike planene så fremkaller det en sammenheng med hvilke kommuner som arbeider med temaet. De kommunene som har egne strategier på spesielt internasjonalisering er oftest med i et organisert smartbyarbeid. Men også planer som innovasjon, klima og energi, digitalisering, FoU, by-/sentrumsutvikling og ikke minst transport fører alle til at kommuner ser behovet for en helhetlig smartbytenking. Så strategien er planken som kommunene må treffe for å få et godt og langt hopp i utgangspunktet. Likevel har kartleggingen vist noen flere triggere for smartbyer i Norge, som kan sammenfattes i:

  1. Kommuner som forplikter seg på bærekraft og nå disse målene er også i forkant når det gjelder smartbyarbeidet. Spesielt Covenant of Mayors fra EU.
  2. Kommuner med omfattende byutvikling og forandringer som f.eks endringen av flyplassområdet i Bodø, men også mindre boligutvikling med sterkt fokus på bærekraft og grønne områder.
  3. Kommuner som involverer seg i transport eller omlegging fra fossilfritt brennstoff, samt mer tilrettelagt for gående og syklende fører oftere til helhetlig smartbytanke.
  4. Kommuner med planer om tilrettelegging av gratis høyhastighetsnett som gir muligheter for innsamling og spredning av data er også en del av kommuners smartbytriggere. Derfor er det spennede å følge med på hvordan utlysningen Wifi4EU vil påvirke arbeidet videre. Første søknadsrunde ble kansellert, men en ny åpner i disse dager.
  5. De som faktisk koordinerer og samler sin FoUI virksomhet, starter lettere opp med et helhetlig smartbyarbeid.
  6. Kommunesammenslåing ser ut til å kunne trigge et arbeid for å samle seg rundt et smartbyarbeid.
  7. Kommuner med sterkt fokus på å bygge nettverk og gjerne er tydelig på dette i sine planer kommer lettere i posisjon for smartbysamarbeid.
  8. Kommuner med sterk nærhet/samarbeid med klyngervirksomhet som er raskt til implementere bottomup-tiltak.
  9. Kommuner med deltakelse i EU-prosjekter er forsatt den betydeligste innsatsfaktoren for smartbyarbeid i Norge forsatt. Dette setter retning og penger bak en helhetlig satsing.

Dette er mer komplekst og viser at en egen smartbystartegi alene ikke gir grunnlag nok til å bestemme om en kommune deltar i smartbyrelatert arbeid, hverken på helehetlig eller tiltaksnivå. Det er imidlertid interessant å se at det Europeiske Innovasjonspartnerskapet for Smart byer og Samfunn (EIP-SCC) som ble etablert i 2012 har kommet frem til lignende resultat i sin rapport om planlegging av smarte byer.

EU kommisjonen opprettet EIP-SCC for å øke innbyggeres livskvalitet, konkurranseevnen til bedrifter og for å nå bestemte klimamål. Gjennom kunnskapsdeling skal man kunne unngå å repetere feil og satte sammen mennesker og løsninger. I følge EIP-SCC er starten for planleggingsprosessen av alle smartbyprosjekter en utviklingen av strategi. Det finnes en rekke ulike metoder for smartbystrategi. Mange byer har i det siste utviklet eksplisitte strategier på hvordan bli et smartere samfunn, med et mål innenfor energi effektiviserende nabolag, ren mobilitet og integrert infrastruktur som arbeider sammen med lokale myndigheter, bedrifter, kunnskapsinstitusjoner og innbyggere. Byer som Amsterdam, Barcelona og Helsinki har vært foregangsbyer i utvikling og implementering av slike strategier. EIP-SCC har kommet frem til følgende i sin europeiske kartlegging for triggere for smartby:

  • Strategic Energy Action plan (SEAP) eller Strategic Energy and Climate Action plan (SECAP): The Covenant of Mayors er et europeisk initiativ som byer, kommuner og regioner frivillig forplikter seg til å redusere sine CO2 utslipp. Når byer signerer The Covenant of Mayors er det bindende å foreta SEAP, for 2020 avtalen, eller en SECAP for 2030 avtalen. For en SEAP forplikter de som undertegner å frivillig å redusere utslipp til under EU’s 2020 målsetting på 20%, mens en SECAP signatur krever en reduksjon på 40%, og øke motstandsdyktighet ifb. med klimaforandringer og tilgang til bærekraftig energi. Disse formelle forpliktelsene kan bli en viktig pilar for en smartby.
  • Bærekraft eller klimaplan: Klimaavdelinger hos lokale myndigheter utvikler planer for å forbedre urban bærekraft og klimakvalitet. Emner som det vanligvis arbeides med er luft eller jordforurensing, helse, naturbevaring, vann og avfallshåndtering. Fokus i disse planene har skiftet fra en umiddelbar klimakvalitet til en mer helhetlig og langtidsplan for bærekraftig utvikling.
  • Energivisjon eller plan: Mange byer har følt behov for å utvikle en lokal energiplan med det mål om å redusere energi forbruket hos husholdninger og bedrifter, forsøke å øke andelen av fornybar energi, redusere drivhusgass og organisere energitilførsel på en smart måte.
  • Urban rekonstruksjon, rehabilitering, utvikling av eiendomsprosjekter: Intensjoner om å gjenoppbygge eller rehabilitere deler av byer, som f.eks. tidligere havneområder, industrilokaler eller forefallende boliger kan være en grunn å gjøre dette på en ny og smart måte. Dermed kan man gjøre området som et eksempel på et smart, lite energibesparende distrikt. Ofte kan slik restrukturering gi mulighet til å gjøre drastiske endringer ved urban energi og mobilitets infrastruktur. Dette for å lage bygninger til null eller lav energi bygg. Slik kan man også bygge avanserte digitale nettverk og forbedre kvaliteten på det offentlige rommet.
  • Hovedplan og arealplaner for områder: Fra et arealplanleggingsperspektiv vil utvikling og oppdatering av arealplaner for områder være en utløser for å redusere karbonavtrykket på disse områdene. For eksempel kan man inkludere kollektive energiløsninger i tilkobling til oppgraderte fjernvarmenettverk. Det er obligatorisk å vurdere de mulige miljøkonsekvenser av arealbruk under planleggingen av transport og hoved arealplaner, for eksempel på luftkvalitet. Muligheter for lokalt å forbedre energieffektiviteten, tilpasse seg til klimaendringer med å strype ressurs- og materialbruk er imidlertid ikke ofte en integrert del av disse planene. Dette betyr høyere kostnader for å forbedre bærekraftig og energieffektiviserende tiltak på et senere tidspunkt.
  • Renovering eller vedlikehold av bygninger og byinfrastrukturer: Bygninger gjennomgår ofte grundig renovering hvert 25.-30. år. Dette gir en utmerket mulighet til å forbedre bygningens drift, energitilførsel og andre tekniske installasjoner. Når dette er organisert etter grupper, som for eksempel med lignende bygninger av samme eier og i samme type område, kan det være en utmerket inngangsport for utvikling av en smart byplan. CONCERTO-initiativet fra EF (2005-2013) viste at energibesparelsen av distrikter og byer som helhet ble en mer kostnadseffektiv metode, enn å optimalisere hver bygning enkeltvis. Eksisterende bygninger kan redusere sine CO2-utslipp til akseptable nivå med ved å implementere fornybare energikilder, nyskapende teknologier og en integrert tilnærming. I tillegg kan lignende vedlikeholdssykluser for urbane infrastrukturer som energi, transport og brukerinfrastruktur (elnett, veier eller kloakkanlegg) resultere i det samme. For eksempel kan renovering av naturgassnett være en utmerket mulighet til å fase ut fossile brennstoff, og gjøre distrikter helt elektrisk ved en kombinasjon med ren produksjon av elektrisitet.
  • Transport- og mobilitetsplaner og SUMP initiativ: Tilgjengelighet, reduksjon av køer og luftforurensning er ofte de overordnede mål for energieffektivitet til alle transport- og mobilitetsplaner. Ny teknologi som intelligente transportsystemer og store mengder urbane data fra smarttelefoner og sensorer, gir nye muligheter for å håndtere disse utfordringene på en ny og smart måte. Dermed kan man bidra til ren, bærekraftig mobilitet. En viktig inspirasjonskilde er CIVITAS-initiativet fra EF (2002-2016), som testet over 800 tiltak og løsninger for å gjøre bytransporten i hundrevis av europeiske byer renere, bedre og mer bærekraftig. Mange CIVITAS-prosjekter er i ettertid fulgt opp av Smart Urban Mobility Plans (SUMP), som er mer integrerte smartebyplaner med et større omfang, som også omfatter lav energi-distrikt og integrerte infrastrukturer.
  • EU’s rammeprogram 7 (FP7) og Horizon 2020 forsknings- og innovasjonsbaserte prosjekter: Mange smarte byplaner er initiert som en del av finansierte forsknings- og innovasjonsprosjektene fra EUs Horisont 2020. FP7-prosjekter som CELSIUS, STEEP og TRANSFORM har gjort det mulig for byene å legge grunnlaget for mer komplekse svært integrerte og smarte bystrategier eller prosjekter. Byene kan analysere det lokale potensialet for ren mobilitet og lavenergidistrikter ved å utvikle scenarier og «hva-om» spørsmål. Slik kan de stimulere til forventet energibesparelse og reduksjon av CO2. Mange FP7-prosjekter har tjent til grunnlag for studier til ulike løsninger og redusert antall alternativer til å løse utfordringene. Forsknings- og innovasjonsprosjektene har også styrket samarbeidet mellom kommuner og næringsliv, innbyggere, lokalt næringsliv og forskningsinstitutter. Gjennom dette bygd lokale smartbyøkosystem. Spesielt har SCC-01 fyrtårn-prosjektene gjennom Smart Cities og Communities implementert smartebyprosjekter siden 2014. På grunn av deres høye ambisjon og integrasjon er de gode eksempler på hvordan smart byprosjekter kan utarbeides og implementeres.
  • Bottom-up tiltak: Hver enkelt innbygger, lokale bedrifter og NGO er også bekymret for klimaendringene og reduserer bruken av fossilt brensel. De har organisert og foreslått flere initiativ som gjør bydeler mer energieffektive, eller at som kan øke bruken av fornybar energi. For eksempel ved solvarmesystemer eller utveksling av energi mellom ulike forbrukere.