EU kommisjonen Innovasjon Kommune

Mer kommunal kraft i de norske regionene?

I Stortingsmelding nr. 22 (2015-2016) og nr.6 (2018-2019) om de nye regionene, gjør regjering det klart at målet med kommune og regionreformen, skal være å samordne, forenkle og tydeliggjøre ansvarsdeling innen samfunnsutvikling. Som en del av bestillingen ba Stortinget den sittende regjeringen også om å gi flere oppgaver til kommunene.

Begrunnelsen er at flere oppgaver vil gi kommunene mulighet til å utvikle et mer helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud. For større kommuner er det verdifullt å kunne planlegge kollektivtransporten selv, når de på samme tid planlegger boligbygging, næringsutvikling og veiutbygging, sier Stortingsmeldingen. Målet med arbeidet er å løse dagens komplekse utfordringer mer helhetlig og strategisk og dermed gi et løft til samfunnsutviklingen både regionalt og lokalt.

En av de tre hoveddimensjonene i den regionale samfunnsutviklerrolle er; å samordne og koordinere offentlig innsats og virkemiddelbruk. Derfor har regjering gitt flere oppdrag de siste årene for å gjennomgå virkemidlene hos det offentlig, men også de næringsrettede virkemidlene. Først ute var DFØ med en kartlegging av alle tilskuddsordninger til kommunesektoren, så i november i år publiserte Deloitte sin områdegjennomgang av det næringsrettede virkemiddelapparatet, som berører arbeidet til aktører som Innovasjon Norge, Forskningsrådet, Doga og SIVA.

Det er imidlertid ikke grunn til å tro at reformen alene er årsaken til at virkemiddelapparatet har vært i søkelyset i det siste. Parallelt har OECD og EU kritisert Norges innovasjonssystem og pekt på flere svakheter både i effekten av finansielle virkemidler, men også mangel på strukturelle stimuleringsaktiviteter for å øke innovasjongraden. OECD konkluderte med at statens ordninger faktisk har ført til et institusjonalisert skille mellom forskningspolitikk og næringsutvikling som har forsterket «dødens dal» problemet.

I praksis betyr det at det brukes for mye penger på tiltak som ikke skaper forventet effekt eller synergier. Flere rapporter (Nordlandsforskning 2019 og Deloitte 2019) setter fingeren på at det mangler helhetlige løsninger for å øke viljen til å ta risiko. Så når nye løsninger blir utviklet og gjerne finansiert fra virkemiddelapparatet, finnes ingen gode ordninger for å skalere. Virkemiddelapparatet er organisert på en slik måte at de ulike ordningene skaper skille mellom forskningen, næringslivet og de offentlige myndigheter. Som en konsekvens fører det til at ingen er villige nok til å ta risikoen ved f.eks. kommersialisering. Den samme vegring til å ta risiko gjenkjennes også i det offentlige og pekes på som det største hindret for en innovativ og skapende kommune.

Konsekvensene kommune- og regionreformen gjør med innovasjonssystemet, skaper et handlings- og mulighetsrom for de ulike aktørene. Det ligger en sterk forventning at større kommuner skal delta mer aktivt i en stadig mer komplisert samfunnsutvikling. Regionene ser ut til å få overført flere oppgaver innen de ulike virkemidlene. Det er tydelig at ansvar og myndighet er i bevegelse og nærmer seg stadig det fylkeskommunale og kommunale skjæringspunktet.

Det er imidlertid en miss-match mellom forventninger og tilrettelegging av kompetanse og ansvar. Regionene blir større, men det ser ikke ut til at det tilføres flere ressurser for å gjøre smidigheten mellom virkemiddelaktørene bedre. EU-rådgivere og kompetansemeglere er i flere under-regioner fraværende, eller i beste fall usynlige for de som er i behov av veiledning i virkemiddeljungelen, noe som bekreftes i KS-rapporten 16-2019. Den fastslår at en av de største risikomomentene med regionaliseringen, er ulikheter i kompetansen på virkemiddelbruk, som fører til mangel på verdiskaping av utviklingsprosjekter. Disse endringene burde skapt et kraftigere behov for å samkjøre aktørene i samfunnsutviklingen.

På tross av dette har ikke de statlige og regionale aktørene godt nok identifisert den uforløste kommunale kraften som finnes. På den ene siden bygger stadig flere kommuner internasjonale kompetanse, deltar i europeiske innovasjon- og samarbeidsprosjekter, identifisere sine utfordringer gjennom globale forpliktelser (som FNs bærekraftsmål), og deltar i tversektorielle nettverk. På den andre siden har kommunene umiddelbare behov for løsninger innen mobilitet, klima og tjenesteyting. De har også særlig interesse av sitt næringsliv og de kompetanser som finnes i den lokale næringsutviklingen. Denne kommunale kraften bør slippes løs i større grad gjennom konkrete tiltak under denne prosessen. Noen umiddelbare forslag kan være å:

bygge kompetanse og rådgiving på virkemiddelapparatet sammen med kommunale aktører i langt større grad (EU-rådgivere, internasjonale rådgivere, næringssjef, næringsråd ol.)
tilrettelegge for åpne data fra virkemiddelapparatet (både statlige tilskuddsordninger og prosjektfinansiering), samt å utvikle digitale løsninger sammen med kommuner på tvers av aktørene (Forskningsrådet, Innovasjon Norge, Doga, Difi, Siva osv.)
tydeligere invitere større kommuner inn i arbeidet med innovasjonssystemet, gjerne for å oppdage entreprenøriell styrker i delregionene gjennom f.eks. metodikken smart spesialisering som både kommunaldepartementet og EU støtter for å øke effekten av innovasjon.
skape definerte samarbeidsarenaer mellom kommunale aktører, næringsliv og akademia (som f.eks Universitetskommune initiativet mellom Trondheim kommune og NTNU)
utruste kommuner med en forventning om en pådriverrolle innen innovasjon og virkemiddelbruk.